– Jeg blir glad av å hjelpe andre!
MENINGSFYLT: Å hjelpe barna i Zululand er meningsfylt, sier filantrop og skuespiller Mari Maursta
I 2004 dro Mari til Sør-Afrika på safari med sønnene sine. Lite visste hun da at reisen skulle bli starten på et prosjekt som gir tusen foreldreløse barn en fremtid.
TEKST: Berith Eva Lamøy/ Norsk Ukeblad FOTO: Eva Brænd og Silvia Hellesvik
Kanskje ligger det litt i blodet. Det med å hjelpe andre, sier Mari Maurstad (65). Hun erindrer at beste- moren hennes i sin tid hjalp mange sultne kunstnere.
– Hvorfor skal ikke jeg dele med andre? Noen skarve hundrelapper kan bety forskjell på liv og død for noen, mens for meg merkes det ikke i det hele tatt, sier Mari.
Vi sitter i det fargerike huset hennes i Oslo og drikker te mens Mari forteller hvorfor hun driver med frivillig arbeid. Den folkekjære skuespilleren har bidratt i flere frivillige prosjekter gjennom livet. Men det største prosjektet er Zulufadder, som hun selv startet i 2005.
– HJERTET MITT SMELTET
HJERTELIG FORHOLD: Maris første fadderbarn, Njabulo Xulu, får en god klem. Han bodde alene i et skittent skur uten elektrisitet. Faren satt i fengsel for å ha knivdrept moren hans.
Det begynte i 2004 da Mari reiste på safari med de tre sønnene sine til Zululand i Sør-Afrika. Der ble de kjent med en mann som var fotograf og guide. Han spurte om de ville se skyggesiden av Sør-Afrika – og møte noen foreldreløse barn av hiv-smittende foreldre. Møtet skulle bli skjellsettende for Mari.
– Det var akkurat som det var skjebnebestemt, sier hun i dag.
I landsbyen Eshowe møtte de 30 sultne og foreldreløse barn. De fleste bodde i små hytter laget av leire eller stein, på veldig liten plass. Noen av barna var hiv-smittet, og foreldrene var enten døde av aids eller hadde reist inn til byen. Derfor ble de fleste tatt vare på av gogo, som betyr bestemor i Zululand. Men det var også barn som bodde alene eller som hadde ansvar for sine yngre søsken. Møtet gjorde et enormt inntrykk på Mari. Hun så sult, desperasjon og håp i øynene deres.
– Plutselig ble det jeg bare hadde lest om i avisen og sett på TV, virkelig for meg.
Men hun hadde ikke forventet å fin- ne en sånn livsglede som barna utstrålte til tross for ekstremt dårlig levestandard.
– De var så søte, åpne og blide. Hjertet mitt smeltet.
VIKTIG DAME: Den pensjonerte operasjonssykepleieren Aurelia var sentral for at organisasjonen til Mari så dagens lys i 2005.
Mari ble også kjent med den pensjonerte operasjonssykepleieren Aurelia, som hver lørdag kokte suppe til 350 barn sammen med en håndfull frivillige.
– Hvis noen hadde sagt at Aurelia var søsteren til Nelson Mandela, ville jeg trodd dem. Hun var et så sjenerøst og varmt menneske og dessuten veldig klok. Hun var streng samtidig som hun hadde et hjerte av gull.
Mari viser et bilde av Aurelia fra boken skuespilleren ga ut om prosjektet i 2012.
– Aurelia tok seg også av foreldreløse barn og brukte nesten hele den lille pensjonen sin på dem.
Da tenkte Mari at hvis denne kvinnen kunne hjelpe, så kunne jaggu hun selv også gjøre det.
LOVTE Å GJØRE NOE
– Jeg lovte Aurelia at jeg skulle gjøre noe så snart jeg kom hjem til Norge. Men Aurelia sa at jeg ikke måtte bli lei meg når jeg ikke klarte det. «Når du kommer hjem til det vante livet ditt, vil de sterke inntrykkene du har fått her, blir svakere», sa Aurelia som hadde opplevd det før. Det var menneskelig, mente hun.
– Hun trøstet samtidig og sa at jeg måtte love ikke å bli lei meg selv om jeg ikke fikk det til.
BODDE ALENE HER: Njabulo Xulus hytte manglet det meste – også elektrisitet. Hovedpersonen selv står bakerst på bildet.
Men Mari hadde bestemt seg. Hun skulle få til noe! Hjemme i Norge fortalte hun gode venner om de sterke inntrykkene i Sør-Afrika og spurte om de ville bidra til at barna og familiene deres i Zululand kunne få en bedre fremtid. Snart kunne Mari sende penger til Aurelia slik at hun kunne hjelpe flere foreldreløse barn. Maris gode venninne Silvia Hellesvik var webdesigner og snekret en hjemmeside der de rekrut- terte flere faddere og sponsorer. Og slik ble organisasjonen Zulufadder født. Og den vokste raskt. De forsto snart at det var behov for mer enn mat, klær og medisiner. Barna trengte å gå på skole for å sikre fremtiden sin.
Maris venninne Silvia mente at de måtte reise til Sør-Afrika for å klare å hjelpe flere. Dermed tok Mari tre måneders permisjon fra Nationaltheatret. De to venninnene oppdaget fort at det var mye omsorg og kjærligheten på landsbygda i Sør-Afrika – til tross for at de eide så lite. To frivillige hadde byg- get en liten barnehage. En kvinne som het Popi, styrte barnehagen sammen med noen feltarbeidere. De hjalp Mari og Silvia med å plukke ut de barna som hadde det verst hjemme. Men det tok også tid å venne seg til en helt ny kultur som er vidt forskjellig fra den vestlige.
“Noen skarve hundrelapper kan bety forskjell på liv og død for noen, mens for meg merkes det ikke
i det hele tatt.”
ZULUDANS OG OVERTRO
– I Sør-Afrika lever og tenker de på en helt annen måte enn oss. De har for eksempel et helt annet tidsbegrep, og de er skummelt overtroiske. Kulturfor- skjellene førte til enkelte misforståelser, men de greide å løse det meste med en god dose humor.
Midt i all nøden Mari har vært vitne til, har hun også opplevd både fine og morsomme ting. Hun har sett gogoene (bestemødrene) danse zuludans til zulu- trommer. Sett dem vifte med armene og de gode, runde rumpene sine. Og hørt barna plystre og juble. Det gjorde inn- trykk på Mari, som ikke kunne holde tårene tilbake. Det førte også til at Mari selv lærte zuludans, og hun lærte dem til gjengjeld norsk folkedans. Noen av fadderbarna har også vært i Sogndal og opptrådt med sin eksotiske dans. Og de har bodd hjemme hos Mari i Oslo.
HJERTESKJÆRENDE SKJEBNER
MODERNE: Mari og medhjelperne hennes i Zululand har startet Gratton skole der alle barn har en iPad som de har kjøpt eller fått. Det holder ikke med blyant og papir lenger, forteller Mari, som besøkte skolen senest i mars i år.
Siden starten i 2005 har Mari reist til Sør-Afrika flere ganger i året. Sist var i mars i år da de fleste land åpnet etter å ha vært koronastengt. Mange av skjebnene hun har møtt, har vært hjerteskjærende og har festet seg til netthinnen for bestandig. Og Mari har skrevet om dem i boken Zulu betyr himmel – å være fadder som hun skrev sammen med forfatter Helene Uri, som også har besøkt Zululand i Sør-Afrika. Som da Mari satt på dødsleiet til en liten gutt som var hiv-smittet, men som døde av tuberkulose. Eller den syke bestemoren som gikk fra en landsby til en annen for å oppsøke Zulufadder.
Hun hadde ansvaret for sitt eneste gjenlevende barnebarn. De hadde hverken vann eller mat. Bestemoren var bekym- ret for hva som ville skje med barnebarnet dersom hun selv døde.
Så var det bestemoren som eide to kjoler: En nattkjole og en kirkekjole. Hun brukte nattkjolen om natten og kirkekjolen på søndager. Resten av tiden holdt hun seg inne i hytta. Taket på hytta de bodde i, hadde rast sammen og inne pilte det store rotter. Mari gråt da hun besøkte denne familien. Og de var de første Zulufadder bygde hus til.
Men noe av det som gjorde mest inn- trykk på Mari, var møtet med en spesiell gutt som het Njabulo Xulu (som betyr glad). Han danset som Michael Jackson. Dermed ble det kallenavnet hans. Selv om Njabulo levde midt i fattigdommen, strålte han av livsglede.
Njabulos mor var blitt knivdrept av faren, som sonet 15 år i fengsel. Gutten bodde alene i et skittent skur uten elektri- sitet, vann eller noen til å ta vare på seg. Da Mari fikk høre dette, bestemte hun at Njabulo skulle bli hennes fadderbarn.
SER AT DET NYTTER
Med egne øyne har Mari sett at hjelpen nytter. Hun har vært vitne til at hennes egne fadderbarn – to gutter – har vokst opp og skapt seg gode liv. I dag er hun fadder til to jenter som takket være skolen som Zulufadder startet, får en utdanning og en fremtid.
MOR OG SØNN: Maris yngste sønn Stinius ble med mamma til Sør-Afrika og gikk på skole der i 2006.
At Mari gir noen skarve hundre- lapper i måneden er forresten ikke helt riktig. Hun var nylig med i TV-programmet I lomma på Silje der det kom frem at skuespilleren bruker mange titusen kroner på veldedighet i året. Så mye at Silje mente hun måtte begrense det litt. Men det synes Mari selv er vanskelig. For det er mange som trenger hjelp.
Hun har blant annet støttet organi- sasjoner som SOS-barnebyer i Zanzibar og Hjerte for Hviterussland. I 2015 holdt hun språkopplæring for unge afghanske flyktninger i Oslo. Og det er ikke til å unngå at hun iblant gir penger til tiggere på gaten.
For Mari føles det godt å kunne bidra til at verden blir et litt bedre sted. For som hun skriver i boken sin om zulubarna: «Tenk at en helt vanlig (vel, nesten helt vanlig) norsk kvinne kan gjøre noe for nesten tusen foreldreløse barn i Afrika.»
– Jeg blir så ekstremt glad av å hjelpe noen som virkelig trenger det. Så det er nesten litt egoistisk!