–Å hjelpe andre løfter meg som menneske!
Er du blitt spurt om å være en frivillig? Det ble Anisa (49) da hun var syk og utbrent og ikke greide å jobbe lenger. – Det ga meg ny styrke og glede, sier Anisa. Hun er den første av mange ildsjeler du får møte fremover i vår store reportasjeserie om frivillighet.
TEKST: Christin Lund/ Norsk Ukeblad FOTO: Christin Lund og privat
Jeg elsker å jobbe, er supersosial, og har mye å gi, men på grunn av ansvaret som alenemor, stress og flere omstendigheter klarte jeg ikke lenger å jobbe som helsearbeider etter å ha vært i yrket i 19 år. At jeg ble ny frivillig språkvenn, der jeg får hjelpe andre, har også hjulpet og løftet meg, stråler Anisa Mohamed Mohamoud, som nå – etter løftet som frivillig – føler seg klar til å gå inn i arbeidslivet igjen.
SA JA MED DET SAMME
Det var i fjor høst at Anisa gjennom Oslo kommune ble oppfordret til å gå på et foredrag om kvinnehelse som en fra Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) var invitert til å holde. Anisa syntes det var et spennende og lærerikt foredrag. Her fikk hun også vite om NKS sine frivillige hjelpegrupper spesielt retten mot innvandrerkvinner for å gi dem et bedre liv i Norge. Her trår frivillige kvinner til for å hjelpe innvandrerkvinner som ikke kan så godt norsk, til å lære seg og øve på språket. De bistår også gravide som skal ha barn, gjennom hele svangerskapet, fra besøk hos lege og helsesøster og frem til fødselen. Det kan være en skremmende tid i et land der du ikke forstår hva som blir sagt, og hvilke regler og muligheter som finnes.
– Jeg ble veldig imponert av arbeidet til NKS og snakket litt med foredragsholderen etterpå. Da spurte hun meg om jeg kunne tenke meg å starte en kvinnegruppe på Grønland, hvor jeg bor, og være en språkvenn. Jeg snakker godt norsk, jeg har bodd i Norge siden jeg kom hit med familien min fra Somalia da jeg var 15. Det er over 30 år siden. Jeg føler meg norsk, og jeg elsker Norge, som har gitt oss så mye etter at vi måtte flykte fra borgerkrigen i hjemlandet vårt, forteller Anisa på nesten flytende norsk.
På Grønland i Oslo visste hun at det var mange innvandrerkvinner som ikke snakket norsk. Mange av dem gravide. Anisa sa umiddelbart ja til å bli frivillig språkvenn.
GLADE FOR Å BLI SPURT
Etter flere møter med NKS var Anisa og tre andre frivillige kvinner klare til å starte opp sitt arbeid som frivillig én dag i uken. En av de tre rekrutterte hun selv, ved å spørre sin nabo, Saido Ahmed Farah (44).
– Jeg er selv glad for at noen spurte meg, ellers hadde jeg ikke visst om dette tilbudet! Derfor spurte jeg andre også og ble veldig glad da Saido sa ja. Hun hadde i likhet med meg aldri hørt om NKS og deres arbeid før. Vi inviterte kvinner i nabolaget vårt som vi visste ikke snakket norsk, og siden februar i år har vi hatt hyggelige møter hver tirsdag. Første gang kom bare seks kvinner, men det er litt flere nå. For mange er det dessverre vanskelig å komme på grunn av mangel på barnepass, forteller Anisa.
– Jeg var ikke i tvil om å bli språk- venn da Anisa spurte meg! Det hørtes fint ut å kunne være til hjelp for andre, med bakgrunn i min egen erfaring med å bo i Norge og snakke norsk. Jeg har blitt kjent med og venner med så mange nye kvinner i nabolaget som jeg før bare har vært på hils med. Det er så hyggelig når vi treffes hver uke! Når man kjenner hverandre litt, er det lettere å spørre om det du lurer på, om hvor man får tak i ting eller om man vil snakke om et problem, sier Saido.
DELER ERFARINGER
Hver uke finner de et nytt tema fra livet sitt som de snakker om eller spør kvin- nene om, mens de drikker te og sitter sammen i hyggelige lokaler på Grønland. Det kan være alt fra å handle, oppsøke offentlige kontorer, helse og barneoppdragelse, til arbeidsliv og sosialisering av både store og små.
– Vi deler av våre livserfaringer samtidig som vi trener på norsk. Så langt har alt gått veldig fint. Jeg ser hvor mye tryggere kvinnene virker fra gang til gang! Det er en stor omveltning i livet å forlate hjemlandet sitt og komme til en helt fremmed kultur. Det vet jeg alt om. Da jeg kom hit som 15-åring sammen med mamma, pappa og ti søsken, var det veldig skremmende. Vi kom først til Tønsberg. Dette var en tid da nordmenn ennå ikke hadde sett så mange mørkhudede innvandrere, så vi ble stirret på og fotografert ... Jeg husker at små barn ble livredde og hylgråt når de så oss. Det var vondt – en tøff tid. Vi ble sendt videre til Lillehammer, der lærte jeg meg norsk og ble til slutt en naturlig del av samfunnet. Jeg er svært takknemlig for alle som hjalp og støttet oss. Særlig var de som jobbet på asylmottakene og i kommunen flinke og varme, og så snart vi lærte oss norsk, ble vår verden bedre. Å kunne språket er virkelig nøkkelen til suksess, derfor brenner jeg for å være språkvenn, sier Anisa glad.
For hun vet hvor viktig språk er for å føle seg hjemme i sitt nye hjemland.
– Selv om mange innvandrere sier til meg jeg aldri kan bli helt norsk, er det det jeg inni meg føler meg som! Da jeg i fire år bodde, studerte og jobbet i England, ba jeg alltid mamma ta med brunost, syltetøy og Freia melkesjokolade når hun kom på besøk.
– En typisk norsk personlighet – litt stille og rolig – har jeg nok også lagt meg til, det sier i alle fall mine mer utadvendte og livlige somaliske venner som ikke har bodd her like lenge som meg, forklarer tobarnsmoren.
LIKER Å FØLE SEG NYTTIG
Helsefagutdannede Anisa har alltid vært en aktiv person som har engasjert seg i lokalmiljøet sitt.
– Jeg liker å føle meg til nytte og se at det jeg bidrar med, hjelper andre. Å være frivillig for NKS som språkvenn har løftet meg som menneske! Det kjennes så godt å se at min erfaring og mine innspill kan gjøre noe godt for andre. Etter flere år med sykdom og utbrenthet kjenner jeg meg nå endelig klar for å komme tilbake i arbeidslivet igjen – først deltid, men målet er heltid. Det er jeg sikker på at jeg skal klare nå, slår Anisa fast.
Hun synes det er fantastisk å se at hennes kunnskap kan gjøre andre tryggere, slik hun selv en gang var avhengig av hjelp fra andre for å fungere godt i Norge.
– Jeg har lært og lærer mye både om meg selv og andre, og om hvordan samfunnet vårt fungerer. Og så har
jeg lært at jeg må si litt oftere nei for ikke å bli for sliten. Jeg må ha energi til å si ja til de viktigste tingene i livet som jeg prioriterer nå – å være mamma og å være språkvenn, sier hun.
SPRÅKVENN
Språkvenn er et tilbud til minoritetskvinner i alle aldre bosatt i Norge. Dette kan være flyktninger, arbeidsinnvandrere eller andre med minoritets- bakgrunn. Hovedmålet med Språkvenn er å bedre integreringen av minori- tetskvinner og å gjøre sanitetskvinnene og lokalmiljøene våre mer inklude- rende. I lokalforeninger over hele landet møtes kvinner for å snakke norsk sammen og utveksle erfaringer og kunnskap om helse, barneoppdragelse og andre temaer. Språk er nøkkelen til å delta i arbeidslivet og for å være en aktiv samfunnsborger. Samtidig kan mulighetene til å praktisere norsk og
å være aktiv utenfor hjemmet være begrenset. Kilde: sanitetskvinnene.no