SOSIAL: – Tenk så kjedelig det ble om alle var like, sier Hanna, som ofte henger med venninnene Åsne Alstad Hanto og Henriette Nygård Thorsen.

TEKST: Norsk Ukeblad/ Siri Walen Simensen FOTO: Privat

Hanna Eline (24) er kortvokst, men har aldri latt det sette begrensninger. Nå har hun engasjert seg for andre i samme situasjon.

TV 2s dokumentarserie Kort og lovende er Hanne Eline Jørgensen en av dem vi får følge. Hun håper å vise verden at man kan få til det meste, bare forholdene legges til rette.

– Kanskje må jeg og andre med funksjonsnedsettelse kjempe litt hardere for å bli sett og hørt, men det er min erfaring at drømmene og målene er innenfor rekkevidde, bare du vil det nok, sier den alltid positive jenta, som har den samme høyden som en gjennomsnittlig treåring. Hun vokste opp i Lørenskog med foreldre og en lillesøster.

– Jeg har aldri opplevd mobbing og utestengelse fordi jeg ser annerledes ut. Noen kommentarer og spørsmål er det blitt, men jeg har klart å svare for meg og har ikke vært redd for å si ifra. Det er mulig jeg har stoppet ting gjennom min væremåte, resonnerer 24-åringen.

MANGE SPØRSMÅL

LITEN: Allerede som barn var Hanna mye lavere enn jevnaldrende.

«Hvorfor er du så lav? Får du ikke melk? Spiser du ikke opp alle grønnsakene dine?» Da hun var liten, kunne andre barn spørre om slike ting. De var jo blitt fortalt at man blir stor og sterk om man drikker melken sin og spiser grønnsakene sine, og fordi hun var så liten, lurte de litt.

– Selv har jeg ikke undret meg over at jeg er mindre enn folk flest, og kan ikke huske at jeg tenkte på at jeg var lavere enn vennene mine. Det var jeg jo allerede i barnehagen. Lillesøsteren min, som er fire år yngre enn meg, vokste forbi meg da hun var 2½ og jeg 6 år. Jeg visste at jeg var kortvokst, det var min normal, forklarer hun.

Hjemme hadde de ikke samtaler om å ha en funksjonsnedsettelse – situasjonen var som den var.

– Mamma og pappa fikk rett etter fødselen vite at jeg var kortvokst. De fikk en nyfødt som slet med å puste. For å se hvordan andre kortvokste mestret hverdagen, meldte de seg inn i Norsk Interesseforening for Kortvokste, der jeg er sekretær nå, forteller 24-åringen.

Hun synes det er meningsfylt å være frivillig og hjelpe andre i samme situasjon.

– Jeg ønsker å være med på bedre levevilkårene for kortvokste og ønsker å kunne bidra med min erfaring og kunnskap til medlemmer i foreningen. Jeg håper at folk tenker at selv om man er kortvokst, så finnes det muligheter.

FÅTT OPPLEVE MER

HESTEJENTE: – Da jeg var tre år gammel, kjøpte foreldrene mine ponnien Bailey til meg. Han har vært en trofast følgesvenn i 20 år, men er nå pensjonert, forteller Hanna.

– Hva betyr det frivillige arbeidet for deg?

– Det betyr mye. Man møter personer som er engasjert i samme sak, og man får et unikt nettverk av mennesker – både venner for livet og nye bekjentskap. Det er med på å skape personlig utvikling, og jeg får deltatt i masse spennende forum.

– Har du noen gang følt at livet er urettferdig fordi du har fått flere utfordringer enn de fleste?

– Nei, aldri. Jeg tenker heller at jeg fordi jeg er kortvokst har fått oppleve mye andre ikke får oppleve, som treffene i foreningen, leire for mennesker med funksjonsnedsettelser og nå TV-serien vi medvirker i. Jeg føler meg ganske heldig!

I hovedsak ønsker Hanna å være et positivt forbilde for andre kortvokste, og hun ønsker å bidra til redusert stigma rundt deres situasjon. I møtet med NAV da hun gikk på ungdomsskolen, fikk hun inntrykk av at hun ikke trengte å tenke på utdannelse og jobb, for hun skulle jo bli ung ufør.

– Akkurat dette er det verste og mest sårende, for det finnes ingen grunn i verden til at jeg ikke skal gjøre samfunnsnyttig arbeid. Jeg er i dag HMS-ansvarlig i et selskap og drømmer om å gjøre flere byks i karrieren fremover. I tillegg jobber jeg deltid som regnskapsfører i et familiefirma, poengterer hun.

UTFORDRINGER I HVERDAGEN

TRAVEL: Nå har Hanna lille Nova som samboer. Fritiden går også til å være sekretær for Norsk Interesseforening for Kortvokste.

Hun har fått god trening i å håndtere situasjoner som kan oppleves som utfordrende. Som når hun skal handle varer som er plassert i de øverste hyllene i butikken.

– Det kunne ha vært fint å slippe å be folk om hjelp hver gang jeg handler. Jeg er blitt god til å stå på fotbrettet på rullestolen eller på selve setet. Når jeg gjør det, blir jeg nesten like høy som en med vanlig høyde, sier hun og ler.

Klær er et område som heller ikke er lett. Når hun skal handle noe nytt til seg selv, bruker hun barnestørrelser, og det kan være vanskelig å finne noe som passer en voksen kvinnekropp med former.

– Jeg elsker å være på fest med venner, da drikker og danser jeg – både med og uten rullestol. Vi lever bare en gang, og jeg dveler ikke ved de vanskelige tingene i livet. Målet hver dag er å leve så bra jeg kan!

Selv om hun bare er 24 år, har hun fast jobb, hund, bil og egen bolig, og trives godt i livet.

GLAD I Å FESTE

SJELDEN: Det finnes flere enn 500 kortvokst-diagnoser, og Hanna har en veldig sjelden variant som det bare finnes to av i Norge.

Hanna sier at hun har fysiske plager som følger diagnosen, og derfor er hun avhengig av å bruke rullestol inne. Hoftene tåler ikke lenger for lange økter med gåing. Som barn hadde hun ikke de samme begrensningene og deltok en stund på hiphop.

At hun er dyrekjær, har gitt store gleder. Fra hun var ti–elleve år gammel hadde hun et brennende engasjement for hest og dro på rideleir hver sommer. Nå har Hanna hunden Samkas Miss Supernova Menadatter, som gjør at hun aldri føler seg alene.

For 24-åringen innrømmer med letthet at hun ikke har hatt kjæreste.

– Jeg har etablert meg alene, og det hadde ikke gjort noe om jeg fikk en kjæreste, men jeg stresser ikke fordi jeg har det bra alene, sier hun og legger til at selv om svangerskap er høyrisiko for kortvokste, så drømmer hun en dag om kanskje å få sin egen familie.

På spørsmål om hva som er det verste i møtet med å skille seg ut, skildrer hun episoder der barn har kommentert at hun er så liten. «Hysj, slutt», har mammaen eller pappaen sagt for å stoppe barnet.

– De kunne i stedet bare ha fortalt at jeg er noe som heter kortvokst. Når barnet bare stoppes, fremmedgjør de meg. Som hovedregel synes jeg det er bedre at folk spør, enn at de sitter og åpenbart lurer uten at de tør å spørre, sier Hanna.

– Er det noe du har drømt om som du ikke har kunnet gjort på grunn av høyden?

– Nei, det er faktisk ikke det. Man får til det aller meste, men det kan hende at det kreves noen tilpasninger. Jeg drømte om å bli veterinær en gang i tiden, men det var ikke kortvokstheten som stoppet meg fra det. Det var karakterene på skolen, ha-ha.