PÅ JOBB: Olivia Borgersen jobber som frivillig hos Fontenehuset i Bærum. Her serverer hun kaffe til medarbeider Joakim Sharp-Bergersen.

TEKST: Norsk Ukeblad/ Magnhild Freuchen FOTO: Anne Elisabeth Næss

I Norge finnes 22 Fontenehus – et arbeidsfellesskap for mennesker som har eller har hatt en psykisk sykdom. For Olivia (53) har det økt livskvaliteten betraktelig å få være en del av dette fellesskapet.

– Jeg har blitt så utrolig godt tatt imot på Fontenehuset i Bærum, og her kan jeg være meg selv. Vi er en fin blanding av mennesker på tvers av etnisitet, religion, legning og alder, sier Olivia Borgersen (53).

Hun er oppvokst på Jar og bor nå, etter å ha tilbrakt hele 18 år i Bolivia, sammen med sin 17 år gamle sønn i Sandvika. Åpenhjertig forteller hun om en tøff barne- og ungdomstid preget av nærmest daglig mobbing, angst og konsentrasjonsproblemer. Olivia utviklet angst for å sitte i et klasserom og greide ikke å fullføre siste året på videregående skole, men droppet ut.

– Disse opplevelsene har fulgt meg i alle år og gjort det umulig å ta en utdannelse, selv om lysten har vært til stede. Jeg klarer ikke tanken på å skulle sitte i et rom med flere andre studenter og måtte prestere. Det bunner nok i at jeg er livredd for ikke å være bra nok, sier Olivia ærlig og legger til:

– Jeg kan kjenne på en følelse av panikk. I tillegg har alle de tøffe årene gjort at jeg den dag i dag sliter med både hukommelsen og konsentrasjonen – noe som vil gjøre det vanskelig for meg å fungere i det vanlige arbeidslivet.

EN STOR RESSURS

LIKER VASKING: Vask av kluter og håndklær gjør Olivia med et stort smil. Hun tar vakter på Fontenehuset stort sett alle hverdager

Til tross for at den engasjerte 53-åringen, bortsett fra halvannet års arbeidserfaring på 90-tallet, ikke har hatt en fast ordinær jobb, har hun en arbeidskapasitet utenom det vanlige når hun får lov til å stille opp og bidra for andre.

– Å være frivillig på Fontenehuset er virkelig gull verdt for meg og betyr enormt mye. Det gjør at jeg har et sted å gå til i hverdagen, og her vet jeg at jeg kan være til nytte, og at det finnes mennesker som ser meg, har bruk for meg og setter stor pris på innsatsen jeg legger ned, forteller Olivia.

– Her får jeg brukt kunnskapen og de gode egenskapene mine i samarbeid med andre. Jeg får bidra på egne premisser og vet at det jeg gjør, alltid vil være bra nok. Vi er en fin gjeng som er opptatt av å spille på lag, støtte og oppmuntre hverandre, legger hun til.

Olivia beskriver et fontenehus som består av flere enheter, som kontor og kjøkken. Hver eneste dag er det satt opp arbeidsmøter klokken 09 og 13, hvor dagens oppgaver på de ulike enhetene fordeles mellom de frivillige.

– Selv trives jeg nok aller best på kjøkkenet. Det kan være å servere kaffe eller te, trakte kaffe, stå for oppvasken, vaske kluter, håndklær og mopper. Om det trengs, hjelper jeg selvsagt til med å vaske og dekke bordene eller dra for å handle. I alle de fem årene jeg har vært her, har jeg også stilt opp ved omvisninger når det kommer folk innom.

De eneste arbeidsoppgavene Olivia ikke våger å sette seg opp på, er matlaging. Her er det nok redselen for ikke å være flink nok som slår inn igjen og setter begrensninger, tror hun.

– Men å stå på en stand for Fontenehuset ulike steder, eller å holde foredrag for et større antall mennesker om tilbudet vårt, akkurat det har jeg ingen problemer med å gjøre, sier Olivia med et smil.

SOSIALT FELLESSKAP

I Bolivia bodde Olivia i en generasjonsbolig med hele storfamilien til sin daværende ektemann. Tilbake i Norge kjente hun raskt på at det var viktig å omgi seg med mennesker og være sosial, siden det å være alene gjorde henne deprimert, trist og lei.

– Jeg er egentlig en person som er veldig sosial og stortrives med å snakke med folk som jeg føler meg helt trygg på. Selvtilliten min har vokst i takt med at jeg har tatt på meg flere og flere arbeidsoppgaver her gjennom de siste årene, og det betyr svært mye for meg, sier Olivia.

Ikke minst har engasjementet på Fontenehuset inspirert henne til å bidra som frivillig også på andre arenaer, som på språkkafeer og som styremedlem i Mental Helse Bærum. Det har ført til mange fine, nye bekjentskap, og også vennskap.

– Å bidra overfor flerkul- turelle har vært viktig for meg, siden jeg selv bodde utenlands i mange år og vet hva man kan streve med når man kommer til et nytt land. Ved å bruke egen kunnskap og erfaring til å hjelpe andre får jeg styrket egen selvtillit og troen på min egen verdi, sier Olivia.

HAR TROEN PÅ ANDRE

– Olivia er flink til å se hva som kreves for at ulike oppgaver blir løst, og i tillegg har hun en herlig latter som smitter og skaper god stemning, sier Hanne Marit Normann, fungerende daglig leder.

Hun beskriver en dame som tør å ha forventninger til andre mennesker uansett utgangspunkt og psykiske helseutfordringer. Dette kan gi andre troen på seg selv.

– Denne fellesskapsfølelsen er nettopp det som mangler for de fleste av våre frivillige medlemmer. De går fra å føle at de ikke passer inn, til å oppleve genuin tilhørighet med likesinnede. Olivia er kanskje flinkere til å tro på andre enn seg selv, sier Hanne Marit.