FIRE DØTRE: Lars har fire døtre. Her er han med datteren Sunniva da hun var liten. Lars husker ikke mye av oppveksten til jentene. Hukommelsesvansker kan forekomme når man sliter med traumer

TEKST: Norsk Ukeblad/ Joan Kristin Hammeren FOTO: Svein Brimi, TV 2 og privat

Lars (57) slet med å håndtere skammen etter seksuelle overgrep han opplevde som barn. Etter mange tunge år fikk en TV-dokumentar og møtet med en ideell organisasjon ham til å forstå hvordan han skulle takle livet.

En liten hund kommer løpende og bjeffer irritert.

– Hun roer seg snart, forsikrer Lars Skjærvik. – Nå holder det, Tøtta, fortsetter han, men uten å heve stemmen.

Vi er ved Iddefjorden i Halden. I et stort, hvitt hus omringet av frukttrær, nyplantede vinranker og biler bor Lars sammen med hunden Tøtta og et par katter. Lars er aktuell i TV 2-serien Petter og overleverne, hvor filmskaper Petter Nyquist (44) møter fire mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, men som til tross for dette har funnet en vei til et godt liv.

Lars ble seksuelt misbrukt fra han var 6–7 år gammel til han var 14–15 år. Av de fire som forteller sin historie i TV 2 -serien, er Lars den eneste mannen. Han tror menn sjeldnere forteller om overgrep de har blitt utsatt for, enn kvinner.

– Vi skal være så sterke og tøffe, vi, vet du, sier Lars.

HUSKER SKAMMEN

SKJULTE SANNHETEN: Lars ble seksuelt misbrukt fra han var 6–7 år gammel til han var 14–15 år. På bildet er han rundt 6.

Det tok 34 år før han delte den vonde hemmeligheten fra barndommen med noen. Undersøkelser gjort av Den norske psykologforening vi ser at det i gjennomsnitt tar 17 år fra et barn blir utsatt for et seksuelt overgrep til de forteller om det.

Kanskje er det enda lengre for menn?

Lars husker første gang han opplevde overgrep. Han husker at overgriperen tok av ham klærne – at han tok på kroppen hans. Han husker ikke hva han tenkte eller følte. Han har få minner fra de årene. Men han husker skammen etterpå og hvordan overgrepene gjorde tannbørsten til en livslang fiende. Overgriperen lokket Lars til seg med aktiviteter Lars elsket.

– Jeg tenkte ikke på hva han gjorde mot meg, jeg ville bare kjøre traktor, sier Lars. Han sa ikke nei til å møte ham, som barn flest evnet han ikke å tenke at den voksne kunne gjøre noe som ikke var greit.

– Vi er rare når vi er små. Vi skjønner ikke helt hva som foregår. Man stoler på at de voksne vet hva som er rett og galt. Når de gjør noe, så tror man kanskje det skal være sånn, sier Lars.

ORKET IKKE HA FRI

PÅ TV: Petter Nyquist møtte i TV-serien Petter og overleverne både Lars og broren hans som begge ble seksuelt misbrukt av samme mann da de var barn.

Da haldenseren var 14–15 år, stoppet overgrepene. Han mener han ble for gammel og derfor uinteressant for overgriperen. Han husker lite fra tiden etterpå. Men Lars tok utdannelse og ble snekker. Han jobbet så mye han kunne.

– Du blir sliten av å holde fasaden oppe. Derfor har jeg alltid jobbet. Jeg orket ikke ha fri. Jobbet jeg, slapp jeg å tenke så mye, forteller han.

I 1996 møtte Lars Tove, de fikk fire døtre sammen.

– Hun var den beste dama jeg har vært sammen med, men hun merket også snart at det var noe med meg.

Lars var redd folk kunne se på ham at det var noe som var rart. Skammen spiste ham opp innenfra. Han slet med angst. Dagligdagse gjøremål ble fort et stort problem.

FANTASTISK FYR: Lars ble rørt over Petter Nyquist da han ble kjent med ham gjennom innspillingen. – Han er et menneske som bryr seg oppriktig. Han har blitt en kjær venn, forteller Lars.

– Jeg kunne utsette å ta en telefonsamtale i flere dager. Jeg turte ikke si nei, så jeg sa ja, men fulgte ikke opp. Det har skapt store problemer for meg, forteller 57-åringen.

MANGE TØFFE ÅR

I 2006 satt Lars og så på TV da NRK-dokumentaren I overgriperens spor tilfeldigvis kom på. Den handlet om barn som ble utsatt for overgrep og om hvordan det har preget livet deres.

– Det var som om dokumentaren var om meg. Det var akkurat slik jeg hadde det. Jeg slet med det samme som dem: Jeg gjemte meg bort, utsatte alt, jeg rømte fra alt som var ubehagelig. Det var sånn de også hadde det. Jeg innså av dokumentaren hvor mye traumene i barndommen påvirket meg. Det sendte meg rett i kjelleren – og det ble mange tøffe år etter det, forteller Lars åpenhjertig.

Men NRK-dokumentaren inspirerte også Lars til å åpne seg, og han fortalte samboeren om overgrepene. Av henne fikk de tre søsknene til Lars vite hemmeligheten. Det gjorde at brikkene falt på plass for søskenflokken.

– Jeg søkte profesjonell hjelp, men det synes jeg var vanskelig. Jeg følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg trengte.

I 2015 klarte ikke Lars å håndtere livet sitt lenger. Selv om han egentlig ikke ville dø, forsøkte han å ta livet sitt to ganger, med to dagers mellomrom. Etter det andre forsøket ble han tvangsinnlagt, men da han kom hjem igjen, var han ikke nevneverdig friskere.

VENDEPUNKTET

I 2018 kom endelig det etterlengtede vendepunktet. Lars hadde lest om Utsatt mann – en ideell organisasjon for pårørende og fortrinnsvis for menn/gutter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.

– Jeg reiste til Nord-Odal på en fagdag i organisasjonen. I Nord-Odal er det ingen som kjenner meg, tenkte jeg. Derfor satte jeg kursen dit, forteller Lars. Han ble møtt av lederen for Utsattmann, Jarle Holseter, og de fant tonen umiddelbart. Jarle introduserte ham til flere «utsatte menn».

– Her begynte reisen min. Det var befriende å treffe noen som hadde vært gjennom det samme som meg. Jeg så at de var helt vanlige mennesker. Det var ikke noe rart ved dem. Det falt flere kilo av skuldrene mine den dagen, forteller haldenseren.

– Hva tenker du nå om alle de årene som har gått mens du har holdt på den vonde hemmeligheten?

– Jeg er ikke bitter, men noen ganger får jeg litt noia, for jeg har fått gjort litt lite av det jeg egentlig ønsket. Når jeg tenker på det, kan jeg få litt dødsangst. Jeg blir redd for å dø for tidlig. Jeg føler at jeg ikke har fått gjort nok sammen med barna mine. Jeg var så fraværende i oppveksten og hadde nok med mitt. Selv om jentene sier at de ikke følte på det.

HAR LÆRT Å SI NEI

KVINNEN I HANS LIV: Hunden Tøtta er Lars sin store glede i hverdagen. – Hun er som hunder flest, alltid glad.

Lars har slitt med mindreverdighetskomplekser gjennom hele livet og har derfor nesten aldri våget å si nei til noe.

– I oppveksten følte jeg meg liten og udugelig i forhold til andre. Det tok jeg med meg inn i voksenlivet. Overgriperen trykket meg ned. Jeg klarte aldri å si nei, men nå har jeg lært meg det. Jeg kan også si ifra litt. Det gjorde jeg aldri før.

De siste fire årene har mye positivt skjedd for Lars. Å ta del i Petter og overleverne på TV 2 har vært et av høydepunktene. I serien får han jobbet med den sosiale angsten og delt den sterke historien sin. Ifølge ham er det altfor mange i hans sko.

– Når angsten tar tak, får jeg vondt i magen og brystet. Det skjer gjerne når jeg er blant mye folk. Men i forbindelse med premieren for Petter og overleverne har det gått veldig fint, over all forventning, faktisk. Jeg var gjest på God morgen Norge på TV 2 og trodde det skulle bli et mareritt å være i studio, men da jeg var der, følte jeg meg ikke nervøs en gang. Det føles som om alt stadig blir lettere.

HJELPER ANDRE

SER FREMOVER: – Jeg er ikke bitter, man må se fremover. Nå er det bare å kjøre på det man orker, innen man tar kvelden, sier Lars Skjærvik.

Lars har allerede hørt at flere har tatt kontakt med organisasjonen Utsattmann og referert til serien. Mange av dem som tar kontakt, er 50–60 år gamle. De har kanskje levd et langt liv med en hemmelighet de skammer seg over. Lars håper derfor historien hans kan føre til at flere menn søker hjelp og tar kontakt med organisasjonen.

– For meg har det vært viktig å snakke om det. Jeg tror det blir lettere for hver gang du åpner deg. I Utsattmann har vi masse galgenhumor, humor er viktig og avvæpnende. Jeg sliter litt med angst ennå, men det må jeg kanskje bare leve med. Men jeg har funnet mitt kall, og det er å bruke min erfaring til å hjelpe andre.

Nylig ble Lars valgt inn i styret i Utsattmann, og i oktober holdt han sitt første foredrag i Halden. Den nye vennen til Lars, Petter Nyquist, var konferansier.

– Jeg har kanskje noe å bidra med, jeg også – jeg håper i hvert fall det, avslutter Lars entusiastisk.